Si det med korssting

Da har den lille familien kommet hjem igjen, og pappabøll fikk den beste bursdagsgaven sin, (etter bittelillebøll), nemlig en stikksag. Den måtte selvfølgelig prøves ut i 15 kalde på verandaen mens mammabøll satt inne med to små. Viktig å få fylt opp verktøykassa. Mammabøll var mest fornøyd med at herligheten, som nå bor midt i stua sammen med to bøllebarn, masse leker og noen pappesker, kom i en kjekk koffert. Den kan stues bort, tenkte hun fornøyd. Spørsmålet er bare hvor fort man kan rydde bort noe man har gitt i gave.

Pappabøll mente forresten at jo, det finnes større kjærlighet enn en dame som går rundt på Jernia for å lete etter verktøy til mannen sin. Hemmelighetsfull holdt han en gave til mammabøll bak ryggen: nemlig et broderi. Når familien bøll flytter må det nok få plass over stellebordet. Mammabøll ble selvfølgelig rørt til tårer (skal ikke så mye til om dagen) over at bøllepappa hadde sitti på jobb og brodert gave. Det er kjærlighet det!

Plastelina

De kreative aktivitetene til bøllemamma har fått et litt annet innhold ettersom lillebøll skal delta. Dagens aktivitet: Plastelina! Lenge siden voksduken har vært rulla ut og plastelinalukta har satt seg innunder neglene. Lillebøll selv-mest opptatt av å smake.

Ut på tur

Både legen og mammabøll syns mammabøll så litt annerledes ut, og mammabøll kom hjem til pappabøll med klar beskjed om å studere frua ordentlig. Var det noe annerledes? "Nei, tror ikke det" var beskjeden, men mammabøll ga seg ikke og ymta forsiktig frempå om at hun følte det var noe i gjære..

Natta kom og pappa la seg til på stua fordi mammabøll snorka for mye. (Snorker, slafser, tar for mye plass, bruker for mange dyner osv. Er det ikke det ene, så er det det andre.) Så, mens pappabøll uvitende lå på stua, lå mor og telte minutter og skjønte at jo, det var stor fare for at kontraktsmøte vi skulle vært på, kom til å gå i vasken.

Bøllene kom seg til sykehuset, (denne gangen i taxi og ikke buss) og fikk klar beskjed om å legge ut på korridortur. Pappabøll tok ansvar og prata med skrankedama for å legge opp den perfekte rute. Eneste som mangla var kart, kompass og stemplingskort. Bøllene koste seg med med mer eller mindre abstrakt sykehuskunst av ulik kaliber for å få tida til å gå. Etter en tur på biblioteket og litt dupping foran peisen i resepsjonen satt bøllene kursen tilbake for å melde at turen var over. (Dette hørtes jo veldig romantisk og koselig ut. Bruk hue, forholdene kunne vært bedre!)



Pappabøll prøvde å hjelpe mammabøll så godt han kunne, både med tekniske og praktiske utfordringer underveis. Å le av at noen har nål i panna er ikke sånn som hjelper for annet enn humøret, men mammabøll var storsinnet og så gjennom fingrene på det.


Til slutt fikk vi endelig møte bittelillebøll. En liten, blå skapning. Selvfølgelig helt perfekt-hurra!

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Å stille forberedt

Er det noe mammabøll liker, så er det å være forberedt og ute i god tid. Før så var det for eksempel slik at hvis det var en buss jeg ikke rakk, så var det den som gikk et kvarter før den jeg egentlig skulle rekke. Har nok blitt jekka ned litt på det området siden pappabøll alltid har vært den (irriterende) personen som har kommet løpende når bussen skulle gå. Vi har vel møttes et sted på midten tenker jeg.

Der pappabøll ofte tenker: "Jaja, det går seg til," eller "det ordner seg," så er nok mammabøll litt mer glad i å vite akkurat hva som skal skje. Og ikke minst: Når. Mammabøll har med andre ord satt seg i en helt umulig posisjon da hun med termin i morgen kan få barn hvert øyeblikk, eller om 17 dager.

Hadde det ikke vært denne flyttinga oppi det hele, så hadde vel også mammabøll vært rolig, men det er ikke lett å planlegge noe når man ikke vet helt hvordan bittelillebøll i magen er, eller hvordan form noen er i etterpå. For å roe mammabøll har vi skjønt at vi bør ha visse ting klart så fort som mulig. Bøllefamilien trengte å vite hva som skal i hus, og det med en gang. Og bøllemamma/kontrollfreaket trengte å være med å bestemme det meste.

Etter en del om og men har vi funnet ut at vi skal legge gulv. Er nok fin plank, som mammabøll har et veldig romantisk forhold til, under gulvet som er der nå, men rive, slipe, lakke-prosessen tar for lang tid, og vi kan ikke bo der når vi holder på, noe som brakte oss til Maxbo og en halvtimes foredrag om laminat og parkett av "Mr. Kan-det-fikses-klart-det-kan"-mannen. Fikk bestemt oss til slutt, før pappabøll måtte sveipe innom verktøyhyllene mens mammabøll skaffa seg fargekart. Mammabøll tok til og med gravidkortet i bruk og satt seg på en pall med eikeparkett til pappabøll var ferdig med å drømme seg bort i verktøyland.

IKEA neste. Risikosport for viderekomne å hive seg på både Maxbo og IKEA på en dag. Men, mamma- og pappabøll hadde stor tro på forholdet denne dagen, og kjørte på med friskt mot. Kjøkkenet skal rives, og familien bøll trenger med andre ord et nytt. Dører, håndtak, benkeplater, kummer, skap- og skuffeinnredning og innredning av kildesorteringsskapet ble studert flittig. Mammabøll pekte og pappabøll noterte. Heldige han har fått en fin liten handleliste til alt dette skal bestilles!

Et slitent bøllepar måtte sette seg ned og ta en vaffel og punchebolle i kafeteriaen. Å rase gjennom underetasjen gikk som en lek, mammabøll og pappabøll var nok litt for slitne til å gidde å se på alt stæsjet. Jammen klarte vi ikke å gå ut av IKEA med bare 5 mer ting enn det vi hadde på vei inn. Pappabøll fikk en lang handleliste, puncheboller og kaffe, og mammabøll fikk et par pakker kokosboller uten kokos.

Mmm-Middagstid

En av fordelene med å ha permisjon er å ha tid til å lage god middag. Skal ikke skryte av at alt som legges på fat her i huset, men akkurat i dag vanket det deilig wok på bøllefamilien. Deilig med masse grønt etter helgens inntak av kaker. Og når bøllepappa spør: "Hva har du gjort for å få det så godt?" er det deilig å kunne svare: "Du, kjøttet har jeg marinert i saus og ingefær i et par timer." Det ble nok et par husmorpoeng til på bøllemamma av det her ja.

Familien

Noen ganger spør jeg bøllepappa om han ikke syns han er heldig som har giftet seg inn i bøllemammas familie. Man kan si mye om bøllemammas familie, men noen ting er helt sikkert: De tar relativt mye plass (på mer enn en måte), det er mye liv i de og de er kanskje noe litt utenom det vanlige.

Bøllemamma mener selvfølgelig bestemt at bøllepappa har gjort et kupp. Mest av alt med bøllemamma selv, men også med familien hennes. Det er jo bare å se på bildene. Sjefen selv i den fineste julegaven han fikk i fjor, og et utvalg store og små, mer eller mindre gærne på de andre bildene.

(For de som lurer, så pleier vi ikke å ha familiekarneval, det var bare noen som tok et dykk i lillebøll sine utkledningssaker og fikk det for seg at de skulle pynte seg litt...)

2 år

For en helg! Lillebøll har vært høy på sukker siden fredag i barnehagen da det var karneval med pølser og godteri. Hjemme fortsatte vi i samme stil og feira dagen med 4 store gjester, en tiger, en sjørøver, en pent pynta jente og lillebøll selv. I tillegg til en haug med "bablonger" som til bøllemammas store begeistring(?) har okkupert stua.

Bøllemamma har tatt seg tittelen "Husmor" etter å ha fått det for seg å lage gelè i 4 lag. For et prosjekt. Geleèn var nok mer en estetisk nytelse enn en kulinarisk opplevelse, men det er ikke så farlig for små barnemager eller store gravidemager!

Søndag rykka storfamilien inn. Grunn god nok til å flytte og få større stue når 20-25 mer eller mindre høyrøstede familiemedlemmer inntar huset. Trangt, men veldig hyggelig. Etter festen kreperte lillebøll i senga. Ikke rart med så mye oppmerksomhet og kaker i løpet av en helg. Den beste kaka fikk forresten lillebøll pynte selv. Selvfølgelig ikke en bøllemammas avgjørelse, men bøllepappa var hjemme og skulle "hjelpe til." Resultat: Friere tøyler og mer kakepynt.

Kan det fikses?

Det nærmer seg, det nærmer seg, og i den anledning har bøllefamilien begynt å tenke over hva som er prioritert når vi skal pusse opp. Det var ikke så vanskelig å bli enige om akkurat dèt da kjøkkenet mangler noe helt essensielt: Vaskemaskin. Det er et må-ha i bøllefamilien. Både for at ekteskapet skal være et godt sted å være, og for at lillebøll og etterhvert bittelillebøll skal få en god oppvekst. Konklusjonen ble med andre ord: Kjøkkenet skal, og må, rives. Bøllemamma har begynt å tenke på fronter og praktiske skap- og skuffeløsninger og bøllepappa har vi mistet til en helt annen verden: Verktøyverden. (Det er den verdenen der man hopper fra sky til sky og henter seg det verktøyet man trenger, samtidig som man ser maskulin og barsk ut.)

Etter å ha sett filmen: "Hvordan sette opp et ikea-kjøkken?" eller hva den nå het, har bøllepappa kommet frem til at her stoler vi ikke på øyemålet vårt lenger, så en lasermåler må i hus. Benkeplata kommer ikke i vater av seg selv må vite. Og hvordan skal man egentlig kjøpe et kjøkken uten å vite de helt nøyaktige målene? Skal det være en avstandsmåler kanskje?

Ønskelista over utstyr begynner å bli lang, og bøllemamma tør ikke en gang tenke på hvor mange ulike sager som er på markedet, og hva som trengs for å fikse resten av leiligheten: Kapp- og gjærsag, stikksag, vanlig sag og sikkert et utallig antall til som ikke bøllemamma har, eller vil, skaffe seg oversikt over.

Bøllemammas største bekymring er i midlertidig hvor alt dette utstyret skal bo etterhvert som vi blir ferdige med å pusse opp. Blir den innvendige boden noengang revet, eller kommer bøllepappa til å sakte, men sikkert okkupere det? I såfall, er det rom for at bøllepappa selv også flytter inn så bøllemamma kan få boltre seg på det store soverommet alene? Etter bøllepappa har fiksa det da, vel og merke!

Huskelapp til meg selv: Tenk først, prat etterpå!

Som regel vet jeg å holde munnen lukka på riktige steder, men det er ikke alltid det går, og da plumper jeg ut med uoverveide ting. Som for eksempel: "Hvis vi får leiligheten over gata, skal du få leiligheten i sjokoladekake av meg..." Hvor fikk jeg det fra? Ikke kan jeg skylde på at jeg jobber og ikke har tid til en arkitektonisk utfordring heller.

Her er resultatet av baking, sparkling og dekorering. Har nok litt å gå på på alle områder, så jeg utnevner herved pappabøll til oppussingssjef inne. For øvrig føyer jeg til at jeg ikke hadde det letteste materialet å jobbe med...

Kortreist flyttelass

Vi hiver oss på trenden og gjør vårt for å redde verden og miljøet: Vi flytter, men så kort som mulig. Er vel kanskje mer av praktiske årsaker enn av miljøhensyn. Og for en som var opprørt over at faren hennes ikke fylte bensin på den nærmeste bensinstasjonen, men kjørte lenger for å kjøpe billigere bensin når hun var liten, høres dette fint ut. Uansett: Vi trenger ikke flyttebil for å flytte over gata.

Et par nervepirrende dager er endelig over. Pappabøll og mammabøll har vært mer eller mindre på randen av sammenbrudd og fingrene har tromma mer enn en gang i bordet. Mens pappabøll har jobba, har mammabøll måttet jobbe litt mer for å få tida til å gå. I går for eksempel leste jeg èn bok ("Vidunderbarn"-Roy Jacobsen, som jeg for øvrig anbefaler), tok t-banen til stortinget bare for å gå i bokhandelen i en time og velge meg ut 6 nye bøker som jeg gleder meg til å gyve løs på, tok synstest (svir i øya når jeg leser, så det var på tide), gikk på kafè, lagde grillmat til pappabøll og fluefiske-/helikoptermannen, tok lesetest for å se hvor kjapt jeg leste, fant meg selv på google-earth, alt før jeg la meg for ikke å få sove, men innreda leiligheten vi ikke visste om var vår.

Utrolig nok ble den utrolig lange dagen over og det ble Onsdag. Dagen da forkjøpsretten skulle avklares. Det i seg selv tok jo en evighet. Hvorfor møtte ikke mannen på jobb før 9, og hvorfor all denne møtevirksomheten som tydeligvis er viktigere enn oss på morrakvisten? Vel, det var verdt å vente på: Leiligheten er vår! Stakkar lillebøll skjønner ingenting av hvorfor mammabøll og pappabøll er helt utafor og står og peker på blokka på andre sida av veien, og ingen skjønner no`av hvor mammabøll får alle tårene sine fra. Riktignok gledestårer altså, men det er ikke så godt for en utenforstående, eller undertegnede for så vidt, å skjønne. Litt mye hormoner som alle bestemte seg for å være i aksjon på akkurat samme tidspunkt. En selsom opplevelse det var greit å slippe og dele med altfor mange.

Bildet viser forresten flytteruta og er tatt fra vår nåværende inngangsdør. De to nederste vinduene dere ser er våre fra 8. mars! Har ikke zooma en gang, er det ikke fantastisk?

Bakemester harepus

En liten bakemester hjalp en stor en idag. Mammabøll trengte å få tida til å gå og noe passe lett å følge med på, så baking ble løsninga. Gjett om frøkna var fornøyd når hun kom hjem fra barnehagen og fikk hjelpe til! Marmorkake var perfekt, da fikk lillebøll kost seg med å lage mønster med gaffelen òg. En fin kveld, som endte som det må når man stapper for mye sukker i en liten bølle etter klokka 18.30: "Pip, gjemme meg.." Mon tro hvor kan hun være?

Fra 21 til 12?

Vi er en liten familie som er relativt nerdete på noen områder, vi ser det. Hver dag tar vi Aftenpostens quiz, og vi kan og kose oss med tall og artige fakta. En periode løste vi faktisk soduko sammen, men siden både mammabøll og pappabøll har et godt utviklet konkurranseinstinkt funka ikke det sånn videre bra...

Vel, tilbake til helga, vi har vært på visning. På forhånd hadde vi drømt oss bort til denne fantastiske leiligheten som ligger rett over gata. Og tenk så fint å sende adresseendring med at vi flytter fra nr 21 til 12. Ser pent ut, høres bra ut og vi liker det.

Konklusjonen etter visninga er: Leilighet med potensiale. Ikke så mye av det som var utnyttet slik den så ut nå, men den kan bli helt perfekt. For under 70 kvadrat med gammel, slitt parkett, laminat og belegg er det plankegulv. Og strietapet fra 80-tallet kan dras av (den hadde for så vidt begynt å gå av litt av seg selv også). Og planka som lå i vinduet med løse fliser på og fungerte som vinduskarm, kan tas vekk. For ikke å snakke om møblene. Heldigvis følger ikke møblene med. Hadde dere kommet på besøk til de møblene hadde dere sitti litt på vakt hele tida og ventet på å bli ropt opp. Møblene i alle rom var nemlig ganske gjennomført like, og med preg av å være hentet fra et kontor/venterom på 80-tallet. Et par gamle blader på stuebordet og følelsen hadde vært komplett!

Så gjenstår det å se da, hva herligheten går for, og om vi fortsatt henger med. Godt mulig at også dette går fra å være "en leilighet med potensiale" til "ville ikke tatt den om vi hadde fått den." Strategiene er i hvertfall i orden!

Perlemor

Lillebøll er fryktelig tålmodig noen ganger, og jeg tar meg selv i å lure på hvor mange kulepenner hun kommer til å fikle med, demontere og montere. Allerede nå er hun relativt manisk på å sortere, ta fra hverandre og sette sammen. Hun har en pappabøll som er helt lik, og jeg ser med skrekk og gru for meg når lillebøll og pappabøll kommer til å rotte seg sammen og bestemmer seg for å demontere en data eller lignende. Enn så lenge er heldigvis perler en helt perfekt syssel. Mon tro når første smykke til mammabøll blir lagd?

På dypt vann

Var på babysvømming med pappabøll og lillebøll i går. Utrolig deilig å kjenne tyngdekraften oppheves littegrann. Lur som jeg var falt jeg for fristelsen å flyte på ryggen. Det fungerte sånn ca like bra som en dupp: Helt umulig å snu seg på en passe grasiøs måte. Ikke det at jeg i utgangspunktet var så stilig i badetøy i den tilstanden jeg er i nå, men det hadde jeg glemt litt...

Leilighetsjakt

Etter forrige helg og 3 visninger er det på`n igjen nå til helga. Riktignok bare en visning, men den vil vi virkelig ha. Vi har hele tida sagt at vi vil flytte så kort som mulig, og hva er vel da mer ideèllt enn å flytte et steinkast unna? For sikkerhets skyld sjekka jeg definisjonen, og opprinnelig var et steinkast "den lengden en voksen mann kunne kaste en nevestor stein" (For spesielt interesserte anbefales det å lese dette). Og pappabøll må vel klare å kaste en stein over gata? Han er da mann! Muligens en mann som nå syns det er greit at steinene er godt gjemt under snøen, men dog...

Tenk så fint det hadde vært om jeg kunne stått midt i gata med refleksvest og dirigert flyttelasset inn. Tror faktisk det går kjappere å gå enn å kjøre. Skal ikke håpe for mye, men man har jo forventninger, så stor fare for å bli skuffa.

Våre krav til ny leilighet er forøvrig:
-en dør til. Ikke så mye forlangt, men det betyr i praksis et rom til, og voksensoverommet skal ha egen dør som kan lukkes!
-ikke høyere enn 3. etasje. Egentlig var kravet ikke høyere enn 2., for prøv å være høygravid med handleposer og grinete lillebøll på snart 2 opp 40 trappetrinn. Men jeg har innsett at jeg ikke kommer til å være høygravid resten av livet og at lillebøll blir flinkere og flinkere til å gå, så nå er 3. etasje godtatt under tvil (men da bør leiligheten være fin!)
-badet bør være fint. Resten kan pusses opp (sier jeg som enten er kjempegravid på overtid eller akkurat blitt mamma til enda en.)
-hvis det bare er 3-roms må det være noen lure løsninger så man 1: kan gjøre om til 4-roms, eller 2: store soverom så barna kan dele.
-helst mer enn 70 kvadrat.

Så får vi se til helga, og ikke minst til uka hva som venter. Fare for at det kommer oppdatering uansett. Og går det ikke som vi vil, så graver vi kanskje frem en stein og sjekker om vi klarer å treffe blink på de som eventuelt får leiligheten...

Bakedag

Titta ut av vinduet idag tidlig og så at snøen føyk alle andre veier enn nedover. Ikke veldig fristende å gå ut hvis man kan slippe tenkte jeg og dro dyna lenger over hodet mens jeg funderte over hva jeg skulle bruke dagen til. Et av målene mine i permisjonstida før den bittelille bestemmer seg for å komme, er å ha en plan for hva jeg skal gjøre hver dag. Og den planen kan ikke bare være å se på tv, men inneholde ett eller annet litt konstruktivt. Siden lillebøll snart blir 2 år og vi ikke vet når noe skjer med bittelillebøll i magen, fant jeg ut at det kan være greit å fylle opp fryser`n med kaker og boller. Ble både boller og krydderkake. Bolleoppskriften fant jeg her. De måtte jo bare bli bra når de stod under overskriften "Verdens beste boller." De var slettes ikke verst om jeg får si det selv. En husmors privilegium er selvfølgelig smaksprøver!

En hybelkanins liv

I det siste har vi holdt på med fotografering, takst og visninger av leilighet. Det stiller en del krav til rengjøring for å si det på en pen måte. Vel og merke hvis man bryr seg om at det ser ordentlig ut da. Var på visning i går der de ikke hadde vaska speilet og det stod fryst mat på balkongen... Vi la opp til en litt annen standard, så mannen ble sendt ut i -20 for å vaske vinduer med rødsprit og vann, og inne har både liten og stor tørka støv og vaska til den store gullmedaljen. Lille tulla ble helt manisk med kluten etter hvert og skulle "vaske mer, vaske mer." Vi tar i mot all hjelp vi kan få, så skal ikke legge noen demper på henne hvis det er å vaske hun vil.

Etter å ha gjort rent i en uke, var vi rett og slett klare for en vaskeboikott. Alle som ville se, hadde sett en strøken leilighet, og vi så frem til å legge beina høyt og ligge på sofaen og vente på hybelkaninene igjen. Det tok fem dager før et lite monster dukka opp ved siden av sofaen. Fem dager, er ikke det altfor kort tid? Har lest litt nysgjerrigperforskning om temaet, og tenker at jeg ikke skal gå like grundig til verks som 6b ved Ulsmåg skole der flere elever studerte hybelkaninenes tilblivelse og liv i 6 (!) uker. Som jeg hørte i radioen en gang: "Også hybelkaniner har rett til et liv", men det får være måte på, så jeg må vel til pers med støvsuger`n!