Jeg har fått turorientering for meg. I følge mannen har jeg en (liten) tendens til å gå litt opp i ting jeg får for meg. Og nå, turorientering. Så mens han sitter og retter eksamener, stikker jeg til skogs på kveldstid og stempler poster for harde livet. Tenk at et stempel kan være motivasjon! Egentlig helt utrolig. Men for en som er glad i skogen og vil se nye steder (og stier), er turorientering perfekt. Man kan til og med registrere postene
på nett, og følge med på hvor mange poeng alle de andre har og. Jeg er konkurransemenneske og blir mer enn litt motivert av at kollegaen til mannen er bak meg. Hah! (Jada, hundre nerdepoeng til meg..)
 |
| Turglad skjeggsilje i skogen. |
Forrige helg møtte vi et gammelt par på sånn omtrent 114 år observert med orienteringskart rundt halsen, på vei til post 86 som slo av en prat med småbøllene:
-Dere er jammen spreke, dere små som går så langt og finner poster.
Småbøllene hadde vel ikke vett på å si noe mer enn: -
hei, hei, hei!
Jeg:
-Det er jo dere og da. Som går her i skogen og kommer dere frem.
De:
-Joa, men vi må jo det, hvis ikke råtner vi.
Hvis dere vil bli omtrent 114 år uten å råtne foreslår jeg en tur i skogen!
Ja, 114-åringar får det sagt! Sprekingar er dokke alle sammen.
SvarSlettOg du ser ut som villmarkens datter, ja ;)
Hurra for deg som går i skauen aleine. Jeg synes turorientering virker som en god motivasjon for å komme seg ut. Hadde vi vært naboer, hadde jeg slengt meg med og så kunne vi gjemt oss bak granbusken sammen. :-)
SvarSlettHørtes deilig ut!
SvarSlettStilig bilde.
:)
Hihi, råtne, ja! Det vil vi jo ikke. Så hvis vi vil bli 114 skjønner jeg at det bare er å finne frem kart og kompass og hive seg i gang! Lenge siden jeg har drevet med orientering da. Ikke siden videregående, tenker jeg. Og da ikke helt frivillig... ;-)
SvarSlettFortsatt god helg! :-)