Vannkopper

Lillebøll har fått vannkopper. Den første, og hittil største, nedturen var at hun ikke kunne drikke de. Og det skjønner jeg jo forsåvidt, vannkopper som ikke kan drikkes, det gir ikke mening.

Når sant skal sies, tror vi kanskje ikke det er vannkopper hun har fått, men vannlopper. Til vanlig er hver morgen en kamp, for hun er så trøtt Lillebøll. Men hvem var det som søndag morgen kl 05.00 (fem!), stod og hoppa på min side av senga? Hun var nytteløs å legge igjen. Vannloppene hoppa rundt i kroppen hennes, og tempoet var imponerende. Jeg klarte på ingen måte å holde følge. Ikke prøvde jeg hardt, og ikke hadde jeg forventa det av meg selv kl 5 om morran heller.

Slaget var tapt 6.30. Da hadde Lillebøll klart å vekke Bittelillebøll og de lekte roteleken med puslespillene mens jeg lå og slumra på sofaen og var en ikketilstedeværende mor. Prisen jeg måtte betale? La oss si det sånn: Det var ikke èn puslespillbit som lå i boksen sin.

Hva gjør man med et vannkopploppbarn? Vel, man lager seg ihvertfall et nedtellingssystem. Og tar det derfra.