Vi spiste jentenes kulinariske favorittmåltid bestående av spagetti, ketchup og sennep da Lillebøll spør etter naboen. Naboen i etasjen over, som vi kun har hørt i form av en stokk og litt sang i ny og ne. Naboen vi nesten bare har vinka til når han har sitti i vinduet og sett ut på småfuglene.
Det er ingen i vinduet lenger, og ingen forsiktig gange med stokken over gulvet heller.
Lillebølls reaksjoner på død nabo var å slå ut med armene og si: "Jamenn mamma da, da kan vi jo bare få nye naboer, det går bra."
Hadde jeg visst at det var sånn hun skulle reagere, hadde jeg jammen sagt noe for lenge siden.
"Doffen har daua".
SvarSlettHåper du har våkna fra drømmen under her, det var da alt for mye av det gode...
Det er ofte verst for dei vaksne, og ein kvir seg gjerne for å sei det til borna, men ofte utan grunn... Trur ein vinn mykje på å tora å prata med ungane om triste ting også! Med deira logiske sans og snusfornuft, kan dei faktisk hjelpe vaksne til å sjå litt annleis på ting også :)
SvarSlettHihi, det er bare vi voksne som insisterer på at alt skal være så vanskelig og trist og lei og alt det der. ;-) Ofte er det jo det. Men du skjønner hva jeg mener.
SvarSlettHoppas den nya grannen blir bra och av en sort som inte (heller) stör speciellt mycket.
SvarSlettUngane taklar slike ting på sin enkle måte, og heldigvis for det. Bekymringar kjem tidsnok!
SvarSlett