Rotterace

Fikk meg en helt ny makspuls igår. Var ute og testa de nye joggeskoa mine og var stinn av selvtillit etter å ha fått ros av löplabbetdama for strålende løpestil. Puster og peser meg oppover stien langs elva. Det regner og det er gamle murhus og tegn etter nedlag industri overalt. Veldig fint på dagen, litt skummelt på kvelden. Uansett: Min løpesti.

Og der, i min løpesti, sitter/står det jaggu to rotter og har seg. Rottene hyler gjennom hippetihoppmusikken jeg har på øret for å løpe fortere. Mannerotta stikker av (svin!), mens konerotta blir stående og hyle og hvese tenner mot meg. Jeg vurderer: 1) snu, eller 2) sprette forbi uten å bli rottemat.

Herregud, ny makspuls og hjerte i halsen. Spratt forbi i en durabelig fart. Kom meg opp til runden min. Følte at jeg hadde hovedrollen i en amerikansk film med syltynt plott: Jeg er hun som løper ut langs elva forbi nedlagt industri, innimellom rotter og skit, før jeg kommer frem på toppen der jeg har en nihundremetersrunde jeg løper rundt og rundt og rundt alene. Alt for å kjempe sin livs kamp mot kiloene. Alt stopper opp i det lange dritkjedelige partiet på slutten hvor kiloene har stått stille i en evighet. Jeg må bare må fortsette å løpe med rottene.

Antagelig en terningkast 1-film.

Ei venninne sendte følgende svar på filmidéen min: "Jeg gleder meg til toeren kommer jeg, i den amerikanske filmserien om hun som løper. Da har det blitt boliger på runden hennes og hun løper rundt og rundt i boligfelter mens hun hyler "jeg var her først, det er min runde" mens folka sitter å griller i hagene og himler med øya over hun gærne som alltid løper og løper og løper.