Om å løpe over evne

Trenger kanskje ikke utdype dette bildet, men gjør det alikevel. Bildet er resultatet av en serie (u)heldige hendelser.

Kortversjonen: påmeldt sentrumsløpet, panikk, løpegruppedebut, utslitt. 

Langversjonen: Fikk det for meg at for å bli i bedre løpeform, burde jeg være med i en gruppe. Min lokale løpegruppe skulle ha (det de kaller) en rolig, liten joggetur og jeg tenkte det var en god idé å være med. Selv om jeg ikke kjente noen der. Selv om jeg haterhaterhater å møte opp i settinger jeg ikke er trygg. Selv om lederen er tidligere toppidrettsutøver. Selv om alle de andre klarer å løpe og å diskutere verdensproblemer. Samtidig. I motbakke. Burde ringt en bjelle eller ti. Gjorde ikke det. Slepte meg av gårde.

Heldigvis er jeg sta. Så jeg løp midt i gjengen. Mens jeg lurte på hvordan jeg kunne komme meg ut på sida, hoppe ned i grøfta og ligge gråtende til noen plukka meg opp, lempa meg i baksetet og kjørte meg hjem. Men jeg kom meg ikke ut på sida.

Tørre fakta

Distanse: 8,83 km

Tid: 56.35

Høydemeter: 187

Angra: 5 ganger

Kommer jeg til å bli med igjen: Ja

Antall minutter liggende på gulvet og klage når jeg kom hjem: 17

Øvrig kommentar: Jeg klarte det, jeg klarte det, jeg klarte det!