Sminkesilje. Kremt

Plutselig satt jeg der. Med hårbøyle i håret, speil foran meg og et fat med ulike kremer. "Og den lukter såååå godt" sa Mrs Mary Kay. "Mhm" tenkte jeg mens jeg døde litt innvendig. 

Men nå har jeg lært å rense huden. Jeg trodde man bare trengte vann jeg. Og jeg trodde man bare kunne stå opp om morra'n uten å gjennomgå et helt rituale. Så feil kunne man altså ta. Jeg trenger nattkrem og dagkrem og øyekrem som man mååååå bruke ringefingeren til å ta på. Og 3i1 rensekrem og den magiske håndkremen og gudene vet. Jeg kjøpte ingenting. 

Sjokkerte kolleger satt lunchen i halsen da jeg bekjente at jeg ikke bruker krem. Aldri. Bortsett fra solkrem da, men det er en annen kategori tror jeg. Og at jeg ikke har venninner jeg diskuterte det siste på kremfronten med. Jeg er et utskudd. Så får vi se da, om 40 år, hvordan jeg ser ut. Antagelig som et troll. Et rynkete et.

Sykkeldebuterer

Sist jeg sykla var jeg samboer med det som nå er mannen min i en leid leilighet på Carl Berner. Vi spiste oliven og spilte backammon på verandaen. Vi hang og slang i parken og vi studerte litt. Vi lo av foreleseren som sa "eeeh" hele tiden. Og vi lo av hun som alltid rakk opp hånda for å påpeke ting ovenfor samme foreleser. Lillebøll lå i magen. 

Før jeg fikk satt meg på sykkelen igjen, kom Lillebøll til verden. Bittelillebøll og. Vi rakk å flytte 3 ganger, eie like mange griller, pusse opp en hel del, bli late og så bli spreke igjen. 

Men idag har jeg sykla. Det var faktisk nesten litt skummelt. 7 år er ganske lenge. Lillebøll var så bekymra at hun innstendig forklarte at jeg måtte holde meg på sida av veien, bremse i nedoverbakkene, og kanskje ta en prøvetur til Rema først. 

Nesten så jeg vurderte å ringe barnehagen og melde fra om at jeg var trygt fremme på jobb. Kom meg både til og fra. Og tenk, på veien hjem møtte jeg fler hester enn biler. Livet på landet altså! Elsker det!

Vaffeldag-Viljestyrke 1-0.

Synd. Idag som det var løping med løpegruppa og greier. Trist å gå glipp av intervalløping og hosting og harking og stønning og pesing. Kjempetrist.

Om å løpe over evne

Trenger kanskje ikke utdype dette bildet, men gjør det alikevel. Bildet er resultatet av en serie (u)heldige hendelser.

Kortversjonen: påmeldt sentrumsløpet, panikk, løpegruppedebut, utslitt. 

Langversjonen: Fikk det for meg at for å bli i bedre løpeform, burde jeg være med i en gruppe. Min lokale løpegruppe skulle ha (det de kaller) en rolig, liten joggetur og jeg tenkte det var en god idé å være med. Selv om jeg ikke kjente noen der. Selv om jeg haterhaterhater å møte opp i settinger jeg ikke er trygg. Selv om lederen er tidligere toppidrettsutøver. Selv om alle de andre klarer å løpe og å diskutere verdensproblemer. Samtidig. I motbakke. Burde ringt en bjelle eller ti. Gjorde ikke det. Slepte meg av gårde.

Heldigvis er jeg sta. Så jeg løp midt i gjengen. Mens jeg lurte på hvordan jeg kunne komme meg ut på sida, hoppe ned i grøfta og ligge gråtende til noen plukka meg opp, lempa meg i baksetet og kjørte meg hjem. Men jeg kom meg ikke ut på sida.

Tørre fakta

Distanse: 8,83 km

Tid: 56.35

Høydemeter: 187

Angra: 5 ganger

Kommer jeg til å bli med igjen: Ja

Antall minutter liggende på gulvet og klage når jeg kom hjem: 17

Øvrig kommentar: Jeg klarte det, jeg klarte det, jeg klarte det!

Kunstformidlerklage

-Har dokker nånn gang sjett bilde av lærern dokkers da hu var ung? Kjære formidler. Ser jeg ut som et steinaldermenneske? Jeg ER ung. Selv om jeg er bittelitt eldre enn deg. 

Fireåringskontroll

Minsten har vært på fireåringskontroll. 

-Kan du skrive bokstaven din? 

-Ja, da må du bare vente litt så skal du få se her. 

Utover det både hoppa og hinka hun slik som fireåringer flest skal. Ja. Også har hun utvida percentilskjemaet til helsestasjonen. Helsesøstera kom til og med inn og lurte på om hun hadde målt riktig to minutter etter målingen hadde funnet sted. Det hadde hun jo. Hvis ikke vi får henne inn på en annen kurve, kommer jeg til å bli minst i familien når hun blir 13. Og er det noe jeg ønsker meg så er det en pubertal tenåring som er større enn meg.. Eller?

Om å komme seg på jobb

"Går jeg under 3.15 er jeg sinnsykt fornøyd, går jeg under 3 timer kommer jeg ikke på jobb på mandag". Jeg gikk på 2.49.35. Gyldig grunn til å være hjemme. Vitner hadde jeg og. Og hofta. Grøss, hofta ville ihvertfall ikke jobbe. Hofta ville ikke rette seg ut, og beina måtte løftes manuelt ut av senga. Husker ikke om jeg gikk opp for å pusse tenner eller hoppa over tannpussen. 

Og jeg innrømmer dét: jeg lette lenge og vel etter symptomer på syke barn eller syk mor. Men ungene hadde ikke feber, ikke gult puss i øyet, ikke lus og ikke var de kvalme. Og jeg hadde bare symptomer på hoftestrekk/hoftesprekk. 

Tror ikke strekken/sprekken er gyldig nok grunn til å være hjemme. Selv ikke i en IA-bedrift. Selv om ingenting var tilrettelagt og alt var vondt. Men så fikk jeg solt meg litt i glansen, og det hjalp jo litt. Og alt går jo over. Hoftestrekk/hoftesprekk også. Det bare tar litt tid.