Helt siden vi begynte å få litt overskudd og kom igang med trening, har jeg hatt fast rute forbi det huset vi egentlig kjøpte, men som noen kom og tok på forkjøp fra oss. Men selv med verdens lengste øyer og verdens laveste fart har jeg ikke sett noen. Men så, på fredag var jeg og jentene på stubbelekeplassen. Og vips, så prata jeg med hun vi i en ukes tid ikke omtale med veldig pene ord. Hun beklaga pent for å ha tatt rekkehuset fra oss, også lo vi litt sammen. Og vips så fant vi ut at barna våre heter det samme og er nøyaktig like gamle.Og vips, så gikk barna tur med dukkevognene sammen. Og vips så satt vi sammen på Kardemommebyteater på søndag.
Det er fint på landet altså.
En vakker historie. Men heter begge barna akkurat det samme, altså to X-er og to Y-er? Det er i såfall spoooky.
SvarSlettAldri så galt at ikke det er godt for noe, vettu! Hadde ikke de snatcha huset foran nesa på dere, hadde dere jo aldri blitt kjent med dem! Du skal se ungene blir bestiser! :-)
SvarSlettHihi! Artig historie :)
SlettNesten for de BLÅ sidene i Norsk Ukeblad. Bort fra spøk: Sånn sett er det BEST på landet. Og det å være fremmed fugl i Korea. Da ringer (de som blir vennene dine etterhvert) deg dagen etter ankomst og inviterer på middag. Eller øl. eller helst begge deler :) Hærlig!
SvarSlettFlink du er!
SvarSlettJeg har bodd her jeg bor i over 8 år,
men ikke kommet i nærheten av å få meg venninner.