Vi har vært bortskjemt. Jeg ser den. Fine lillebøll som har sovet hele natta siden hun var bitteliten. Og når hun våkna lå hun og lagde gurglelyder som senere ble til sanger. De letteste strofene av de enkleste sangene ble sunget om og om igjen. Alt på samme melodi.
Nå er det for så vidt bare en melodi vi hører på morgenen nå og. Bittelillebøll har nemlig mye på hjertet. Og det går rett fra "jeg-sover-og-er-helt-stille" til "whææææ-hører-du-ikke-at-jeg-er-våken-og-vil-ha-mat? NÅ!"
Jeg savner å ligge under dyna, strekke meg ut så lang jeg er, gni meg i øynene, se ut vinduet, tenke at fuglene vekker meg, og at ikke bittelillebøll vekker fuglene. Kjenne at morgenstund har gull i munn...
Kan vi ikke bruke innestemme ihvertfall?
Säker på att det inte är du som är trött två-barns-super-mamma som sover så djupt att du missar de första subtila signalerna?
SvarSlettHmm. Den tanken har ikke slått meg, men det er absolutt en mulighet!
SvarSlett