Ikke helt etter planen

Dette skulle egentlig vært et innlegg om sauer. Ikke bare sauer selvfølgelig, men kommunen som er kjent for å ha så mange sauer at det er et under om du møter på folk der. Med mindre du sitter på kafeèn som er i nærmat-butikken da. Der møter du de gamle damene som følger med på folk og fe (eller sau) og hva som går i handleposen. Det er i hvertfall sånn jeg tror det er i Vigeså. Det er det hun som til stadighet reklamerer for "heime sjå mor" sier ihvertfall.
Men så blir ikke dette noe saueinnlegg. Jeg som hadde begynt å tegne og all ting. Bittelillebøll, også kjent som El Terrorista og hun-som-skriker-ekstremt-høyt-når-ikke-alt-er-bra, satte en stopper for turen. Stakkar`n har masse feber, ørebetennelse og har fått seg en antibiotikakur i sommergave. Tipper hun ikke hadde lyst til å sitte mange timer i baksetet. Tipper vi ikke ville ha henne der heller. Slitsomt nok å høre på Barnas beste 1, 2 og 3 om ikke hun skal akkompanere.
Så ble ikke dette et innlegg om det herlige vestland, gjestfrihet av en annen himmel, glamatfestival og regn. Nei, vi blogger om Fetsund Lenser isteden. For der var det fint. Mammabøll som på ingen måte er kjent for sjøbeina sine, ble en smule svimmel utpå lensene. Men jeg klarte å holde fokus og holde meg på planken. Og da var det jo fantastisk. Så ble ikke dagen så aller verst allikevel. Hvem hadde trodd det i går kveld?

Ljugepave pipelort

Lillebøll etter tur i butikken med is rundt munnen og på t-skjorta:

-Mamma, jeg kan ikke fortelle hva vi har gjort.
-Er det hemmelig?
-Ja.
-Har dere spist is?
-Nei.

Særlig!

Bøllepappa'n har dressert henne godt. Det skal han ha!

Dejlige Danmark

Sparkelspaden ble lagt ned. Mammabøll slapp å være alene med småbøllene, og hele familien dro på ferie. Sammen! Alle jentebøllene i familien hadde forsåvidt allerede vært noen dager, vel uker ble det til slutt, sammen med barnas besteforeldre. Kan ikke klage på det, men det er nå en gang slik at det er hyggelig å være alle sammen på samme sted.

Bilen ble stappa og klar. Pappabøll-lærer-å-kjøre-L-en ble slengt underst. Mor måtte til pers. Vi skulle til Danmark. For å bestå første øvelse, båtturen, hadde jeg fått et råd: "Ikke lur på om du skal til høyre eller venstre for en stolpe, men bestem deg." Et familiemedlem hadde visstnok beslutningsvegring da han skulle på danskebåten... Vel, nok om det.

Jeg som ikke har tatt en båt lenger enn til Nesodden på lang tid, var spent, og jeg hadde satt alle kort på at pappabøll skulle pleie 3 sjøsyke jenter hele veien. Vel, sjøbeina satt så vidt det var, og selv om jeg måtte holde meg litt fast i taxfreesjappa klarte jeg meg ganske så bra om jeg får si det selv.

En ukes drømmeferie for Småbøllene. 12 voksne og 9 barn i et stort hus. Stranda snaue 200 meter fra huset. Krabbefisking, bading, drageflyving, leking, lesing og lunching i sola. Selv pappabøll falt til ro med å lage en skulptur i sanda. Tidevannet tok med seg både det krevende hoftepartiet og tanghåret. Vurderte et øyeblikk å legge meg ved siden av for en liten reality-check, men nei..

Legoland er et kapittel for seg selv. Et drømmested for store og små. Kanskje faktisk mest oss store. Som pappabøll fornøyd konstaterte da vi gikk ut porten: "Dette ble nesten i overkant mange inntrykk, selv for meg!" Kanskje ikke så rart etter nesten 9 timer?

Godt å lande i sofaen hjemme igjen. Lillebøll hoppa av seg resten av energien i hoppeslottet på båten. De siste dagene har hun løpt rundt med henda over hodet og ropt "Jippi, jippi". Liten tvil om at hun har hatt det bra. Det har vi og. For etter at barna har blitt lagt har vi voksne ikke akkurat dansa på bordet, men kost oss med god mat og drikke ihvertfall! Moro for alle!

Jeg gynga i et døgn etter båtturen, men nå som beina går rett frem igjen er det jammen fint i sanda!

Silje setter sjøbein

Jeg merker at det er sjø når jeg tar Nesoddbåten. Jeg kan merke at Lekter'n beveger seg selv uten å ha rørt alkohol. Jeg skal sette sjøbein i dag.

Utstyrt med reisesyketabletter og reisesykearmbånd. Forberedt og klar. Bølgelengde, bølgehøyde, vindstyrker og reiseruta. Vær og føreforhold er grundig sjekka og tolka. Tror jeg er klar nå. Wish me luck!


(Tror bøllepappa'n har tenkt til å synge "My heart will go on" i solnedgangen mens barna korer... Not!)

Når vinneren ikke vinner

Egentlig er jeg en dårlig taper. Og vinner. Men for noen år tilbake ble jeg tvunget til å legge av meg dårlig-vinner-og-taper-tendensene. Jeg fikk valget mellom å aldri spille med Bøllepappaen igjen, eller svelge noen store kameler og tape og vinne med samme sinn. Nesten ihvertfall.

Tror jeg får lov til å være bittelitt grinete, men å furte i en halvtime (eller en hel kveld) måtte det bli slutt på. Det samme med hånlig triumfering.

Jeg valgte kamelbiten, og om jeg får si det selv har jeg ikke blitt så verst. Men nå som jeg har vært borte fra Bøllepappaen og sammen med foreldrene og søsknene mine i lang tid har de vekket noe i meg igjen. Urinstinktene.

Yatzy på hytta er en obligatorisk gesjeft, og når man er datter av sin far, og når faren er dårlig vinner, da vekker det noe i en eks-dårligtaper. Ihvertfall når nevnte dårlige vinner, vinner gang på gang. Da nekter jeg å gi meg før jeg også har vunnet.

Jeg vil også triumfere og hovere. Ikke litt, men masse! Men slag etter slag tapte jeg. Men siste runden tapte Vinneren så voldsomt at jeg faktisk godtok at det ikke var jeg som vant. Det viktigste var ikke lenger å vinne, men at Vinneren ikke vant.

Stakkaren fikk ikke yatzy eller bonus en gang. Og da ble det stille gitt!

Potetgullpine

Enetale fra Lillebøll:
"Du må ikke ta så masse, mamma. Bare en om gangen. Jeg skal gi det til deg. Her har du en."


Prøver å snike til meg en neve, eller ihvertfall to små flak om gangen, men da kommer jammen meg Lillebøll alias Lillesjefen, og tar det fra meg og viser hvordan jeg tar en om gangen.

At jeg ikke gjør det, betyr ikke at jeg ikke kan det. Jeg bare vil ikke.

Et hytteliv

Årets tur på familiens sommerhytte er i gang. Et par ting er som de alltid har vært, og sikkert alltid kommer til å være.

-Kaffe og kjeks på morra'n. Noen av familiemedlemmene skal på død og liv være usedvanlig aktive. De både jogger og tar ned flaggstanga på tom mage. Jeg er et må-ha-mat-innen-10-minutter-etter-at-jeg-har-stått-opp menneske. Hvis ikke funker jeg ikke. Og det skader da ikke å ta det litt med ro til søvnen har slippi taket heller.

-Yatzy. Med nupper. Noen syns det er stas å samle på nupper og satse alle kort på å få yatzy. Noen triumferer voldsomt når de klarer det på intet mindre enn 10 kast. Noen tror de kan prate med terningene og få de til å trille akkurat som han vil. Noen vinner med 4 poeng over meg (argh!) Noen klarte på irriterende vis å kaste seg gjennom hele spillet uten å stryke. Noen triumferer som om det er Det Største
som har skjedd i Noens liv. Denne Noen er en og samme mann. Han sitter nederst i hjørnet på bildet. Nuppetrynet med capsen på snei og han burde strengt tatt hatt et terningssmykke. Det har han ikke. Enda.



Av ting som ikke er som de burde vært, kan jeg nevne altfor mye lyn og torden, feber på Lillebøll, Pappabøll som er hjemme og maler, Bittelillebøll som plutselig ikke vil ha pupp lenger, Mammabøll, for anledningen uten pumpe, med brystspreng.

Men imorra er det meldt sol! Det blir fint.

Bulder og brak

Er det virkelig noe jeg misliker, så er det lyn og torden. Lyn og torden kombinert med vind, syke barn og mann som ikke er der jeg er, er en uheldig kombinasjon. I natt inntraff alle disse tilfellene.

Jeg lå med hodet og resten av meg godt planta under dyna mens jeg ba en stille bønn om at barna skulle sove seg gjennom uværet, bli friske, at uværet skulle dra dit pepper'n gror, og at noen skulle holde rundt meg og si at det snart var over og at alt skulle bli bra.

For alle som syns lyn og torden er fascinerende saker- det er ikke det. I hvertfall ikke når man er alene med barna og skal prøve å få seg noen etterlengta timer med søvn fordi gårsdagens natt gikk med på å rugge, mate og roe Bittelillebøll frem til 3 om natta.

Sjarmerende med hytteliv, men med så mange på et så lite område vil man jo helst at barna skal sove fra 19-7, være stille, snille og søte, og ihvertfall ikke syke og sutrete. Men alt kan ikke gå som jeg vil alltid.

Uværet dro til slutt, men etterlot seg vimpelen på bakken. Teori 1 er at det har blåst ned og at Speidersjefen sjøl ikke har knyti god nok knute. Teori 2 er at lynet har tatt det. Siden jeg ligger 10 meter fra flaggstanga, innenfor vinduet man ser rett frem, velger jeg å tro at Sjefen har slurva.



Lillebøll er friskere enn i går, og snille og søte er de jo forsåvidt alltid. Ihvertfall nesten alltid.

Miniminiferie

Mannen har fått fri fra oppussing og får være med svigers på tur. Heldiggrisen! Et par dager får han før jeg sender han hjem til pussestøvet igjen.


Det pøser ned, men lillebøll koser seg hun. Trenger ikke bade i sjøen når man kan bade i regnet!

En Gudbrandsdøl

Mannen har familie fra dette forgjettede sted. Et sted man kjører gjennom før man merker at man har vært der. Jeg har fått lov til å være med noen ganger. Fint det, hadde jeg skjønt litt mer av hva de prata om.



Første gangen jeg var med var vi i barnedåp. Måtte sove over hos familien, og lykken var stor da vi skulle få kaku til frokost. Litt rart, men jeg er et kakemenneske jeg, høflig er jeg og, så jeg takka og bukka. Ingen hadde fortalt meg at kaku var brødskive.

Ellers er hovedsysselen å drikke kaffe. Verdens største termos, midtpunktet for ethvert treff. Så setter man seg rundt den som om det var en hellig ku og åpner man munnen er det for å si: "jau, litt mer kaffi kanskje." For de prater ikke akkurat høl i hue på deg.



Vel, nå har deler av familien trukket ned fra fjellet og til byen på ferie. Med seg hadde de en avis med ordliste i, så kan vi andre kanskje forstå noe av hva de prater om. Hvis de prater da.

Mine favorittord:

Smugspising

For oss som alltid er sugne på noe godt, er det en lidelse å måtte sitte med 4 kurver av de deiligste jordbær på fanget i bilen uten å kunne smake.


Lillebøll har vokst ut av sitt bakovervendte barnesete og vi så oss nødt til å snu henne forover.

Men nå får med seg alt som skjer. Og spesielt
smugspising. Argh!

Med gulpeklut i nesa

Nå som jeg er å observere på motorveien kan jeg informere om at jeg var dama som satt med gulpeklut i nesa og to skrikende barn i baksetet. Den minste hadde mista smokken og er dessverre for liten til å stappe den tilbake selv. Den største mista kofferten med leker i på gulvet og hadde et lite panikkanfall. Da jeg på toppen av det hele begynte å blø neseblod, røska til meg en gulpeklut, prøvde å stappe den så langt inn jeg bare kunne, ja da eskalerte det hele.

I vår familie er gulpeklut det samme som trøsteklut, koseklut, soveklut, sutteklut osv. Så da den største av de små så at den ble full av blod roet hun seg på ingen måte. Og jeg: Skrudde opp radioen og aircondition og prøvde å overhøre alt samtidig som jeg prøvde å få nesa til å slutte. Samtidig prøvde jeg å konsentrere meg om det som var viktig: Å holde meg innenfor de hvite linjene, bak bilen foran og foran bilen bak.

Sveipa innom Gafflan før idag, og fant en Anti-Stress Kit. En sånn skulle jeg hatt. Gjerne på rattet.

Finn Willy

Lurer på om jeg kom til skade for å si at stua var ferdig. Etter en inspeksjonsrunde idag for å sjekke at mannen virkelig jobba og ikke så på sykkel, ser jeg at vi har en ryddejobb..

Det nederste er et "Finn Willy" bilde. Willy er bytta ut med to bøllebarn bare.





Mannen jobba iherdig han og soverommet har blitt fint. Bare å lukke øynene å forestille seg stearinlys, røkelse og barnefri.

Investering og oppsummering

I januar kjøpte vi leilighet. Heldigvis for oss var den bare rett over gata for den gamle. Bittelillebøll var jo for så vidt bitteliten i starten, men også de bittesmå trenger mye plass. Kontraktsmøte kolliderte med fødsel, men det var visst gyldig grunn til å utebli, og leiligheten ble vår til slutt. (Heldige bittelillebøll: 4 dager og på sitt første kontraktsmøte!)

Bittelillebøll var 2 uker når vi overtok ny leilighet, og 3 uker når vi flytta. Med et oppussingsobjekt av en leilighet og kort tid mellom innflytting og utflytting måtte det investeres. Gulv, maling, sparkel, verktøy, tapet. Mammabøll stiftet sitt første bekjentskap med verktøymannen.

Mens mammabøll satt og amma på ene sida av gata, jobba bøllepappa`n på andre sida. Med god hjelp ble stua fin, og flyttinga var igang. Når vi endelig hadde kommet inn stod neste prosjekt for tur. Kjøkkenet anno 1956 oppgradert med 3 ulike benkplater måtte skiftes ut. Også hadde det forresten ikke kjøleskap. Og det er strengt tatt en nødvendighet i 2010. Ny stor investering: Kjøkken.

Så en fin (og deilig) liten pause der bøllepappa`n sensurerte og bøllemamma`n orienterte før sofaen og spisestua var på plass. Det går seg til. Endelig har vi et sted der vi kan strekke beina ut og bruke så stor plass vi bare vil.

Sommerferie, eller oppussingsferie om du vil. Stua og kjøkken er så godt som ferdig. Noen lister der, litt foring her, bilder og slikt som mangler. Men det er ikke så farlig. Har investert i ytterligere 40 kvadrat gulv, en snekker, sparkel og maling. Mannen med de grønne koffertene er i siget igjen.

Også alle garderobeskapene da. De gamle var bittebittesmå, og passa bare til bittlillebøll sine klær. Enten er mammabøll og pappabøll for store, eller så var skapet for lite. Eller var det kanskje begge deler?

Og så: Årets høydepunkt (etter et bøllebarn til selvfølgelig): Vi har kjøpt bil! Tenk at mammabøll og pappabøll skulle eie en bil. Mammabøll som har vært en litt for ivrig Blekkulf-unge når hun var liten. Hun løp ut med en gang en bil stod på tomgang, satt på en lapp skrevet på skrivemaskin med teksten: "Slå av motoren din gjøk, forurensing er ingen spøk!" Sendte brev til Blekkulf om problemet hun hadde med faren sin som ikke kjørte til den nærmeste bensinstasjonen, men en som var lenger unna bare fordi det var billigere bensin. Uholdbart var det!

Vel, nå har vi investert i et glis av en bil. Stasjonsvogn selvfølgelig. Og vi slo på stortromma. Ny og fin, 13 km har den kjørt. Så kjære snille pappa, øvrige familiemedlemmer og alle som har kjørt og henta og lånt oss bil: Tusen takk!

Den aller siste investeringa er forresten en L til pappabøll...

Papegøyepapegøyepapegøye

Jeg har en papegøye... Lillebøll skravler og skravler:

-Hvor er du mamma?
-Hva gjør du nå mamma?
-Jeg er her mamma!
-Ikke lukke øynene mamma!
-Er du sliten mamma?
-Mammmmaaaa, du må våkne!
-Ikke sove mamma!

Mamma trenger noen minutters stillhet nå. Svampebob er redninga.

Positiv utfordring!

Jeg har fått en utfordring fra et annet sted på Romerike, nemlig Innerst i veien. Akkurat nå om dagen har jeg forskanset meg og barna i samme område mens mannen pusser opp, så da var det ekstra morsomt. Mon tro hvor Innerst i veien egentlig er. Uansett; jeg takker og bukker for utfordringen om å si 6 positive ting til meg selv og gyver løs:

1: Jeg er kreativ. Elsker å klippe og lime, tegne småtegninger, og hvis ånden virkelig kommer over meg, male. Har blitt lite tid til kreative ting det siste halve året, da det har skjedd mye. Men får utløp for endel gjennom denne bloggen, og det gjør meg glad!

2: Jeg er supermamma. Akkurat nå har jeg og jentene bodd hjemme hos mine foreldre en stund. Superpappa`n pusser opp leiligheten, mens jeg administrerer den feminine siden av familien. Bleieskiftsamlebånd om morra`n: Schmakk, schmakk, ferdig, neste! Er ikke mye pludring og dikkedakk ved skiftestasjonen her i gården.

3: Jeg er sta. Gir meg ikke så lett. Det kan komme godt med innimellom!

4: Jeg er sosial. Noen stiller kanskje spørsmålstegn ved det, i og med at de ikke har sett meg så mye i det siste. Men til å ha to små og et oppussingsobjekt av en leilighet syns jeg ikke jeg er så verst. Uansett er jeg flink til å tenke på vennene mine. Det er de og mannen som gjør meg bra!

5: Jeg er en alright kokke. Fikk B på mine tyrkiske kjøttboller på "mat og helse"-eksamen fra høyskolen. Men som regel slenger jeg sammen noe som går litt fort, så sjefen i vippestolen blir fornøyd. Hun liker ikke at jeg snur ryggen til og holder på med andre ting enn henne.

6: Jeg er effektiv. Ting som skal gjøres vil jeg gjøre fort, bli ferdig, og gå videre. Jeg får angst, svettetokter og anfall av møter som drar ut i det uendelige, uviktige diskusjoner, beslutningsvegring og ineffektivitet.

Det var 6 positive om meg, og så var det bildedelen. Et bilde av meg som jeg er fornøyd med. Roter litt i mobilarkivet, og endte på dette.


Sender utfordringa videre til finfine blogger jeg stadig er innom: Fjas fra sidelinja , Mammadamen, MammaMy, A BIT(ch)SHY, Mia i Myra og Lina Leth på Nett. Vet ikke om noen av dere har fått utfordringen fra før, i så fall får dere bare ta skryten fra meg.

God sommer!

Kjære Ingvar Kamprad

IKEA er ikke for alle. Jeg er for eksludering av ymse mennesker. Akkurat idag, eller egentlig i går kveld, ville jeg destruere damer, si rundt 50, som drar sammen med venninnene sine på ferietur. De går gjerne minst to i bredden med store handlevogner, de følger ikke pilene og de går ekstremt sakte mens de prater og prater.

Bøllemamma`n og bøllepappa`n dro fra bøllebarna på IKEA-tur. Litt alenetid og kos blir det dog ikke når man oppsøker Ingvar Kamprads rike, men må man, så må man. Vi skulle ha ikke mindre enn 4,5 meter garderobeskap. Å finne og plukke det var den enkle biten. IKEA er snart som vår egen bukselomme. Strengt tatt syns jeg vi burde fått en blomsterkvast som takk for trofastheten, takk for handelen og takk for alt. Men de driver visst ikke med slikt på IKEA.


I går kveld var det ikke bare vi som var ute på shopping for å si det på en pen måte. Da vi kom til garderobeskaphyllene så det ribba ut, og all verdens stygge tanker og ganning raste gjennom hodet mitt. Helt til jeg så at det var de hvite garderobene folk hadde sloss om. De hvitbeisede eikepakkene lå på rekke og rad og ventet på oss. Ble så glad (og litt skadefro) at jeg måtte ta bilde av de tomme hyllene mens jeg tenkte at nå kunne jeg rable ned et blogginnlegg om at jo 1/10 ganger har IKEA alt du trenger. Og du slipper å dra tilbake 5 ganger for et par vitrinedører.


Vi dro med oss ca 650 kilo garderobe (ja, vi får det kjørt hjem og bært opp), mens vi valgte kø. Det er den mest krevende av alle IKEA-grener, og som vi bomma! Med 3 kunder foran oss brukte vi 38 (trettiåtte!) minutter fra start til jeg fikk dratt kortet. Dette vet jeg med stor nøyaktighet fordi jeg skrev melding akkurat når vi stelte oss i kø og skrev at vi snart var på vei. (Huskelapp: Aldri si at du nærmer deg ferdig når du ikke har betalt en gang!)


Vel, de som stod 3 foran oss i køen, damer på venninnetur, antagelig turister, for maken til nek er det lenge siden vi har møtt. De syns rett og slett at utstillingsvarene var så fine at de hadde lessa det opp på trallene sine. Er det mulig? Den lappen som henger på er jo ikke liten. Husker jeg ikke feil står det vel: "Denne varen hentes på rad X og hylle X." Hvor vanskelig er det å forstå? Stakkar`n i kassa (som fikk litt av min sympati, ikke noe av mannen) takla det ikke akkurat veldig bra. Mammabøll løp i skytteltrafikk mellom kiosken og bøllepappa`n i et forsøk på å slukke røyken som nesten stod ut nesa på han. Softis, smoothie, juice, kokosboller. Begrensa effekt, det må jeg si.

Så kjære Ingvar Kamprad: Arranger kurs for turister som ikke skjønner hvordan man handler på IKEA. Lukk butikken for alle andre og gjør livet lettere for oss som liker å rase gjennom.

Takk.