Det grøsser nesten nedover ryggmargen av det ordet. For da jeg var liten var hjemreisedagen dagen da man burde stå helt i ro ute. Ikke gjøre noen ting. Ikke leke for da ble klærne møkkete, ikke krangle, for da surna stemninga enda mer, og ikke gå i beina til de som rydda.
Jeg husker jeg våkna av at jeg var småkvalm. Til frokost spiste vi lite, var jo bare rester igjen uansett, men en skje med syltetøy og grovhakka reisesyketablett fikk vi. Smaken av reisesyketabletten som lå og lurte i ganen hele dagen.
På hjemreisedagen var det av en eller annen grunn om å gjøre å forlate åstedet fortest mulig. Uansett vær.
Bilen ble stappa. Kloke holdt vi oss unna mens pappa pakka. Holdt pusten for å se om det ble plass til alt, og om bagasjelokket gikk igjen.
Bilturen hjem. I minibuss. 4 barn, etterhvert også en hund. Ingen ville høre på det samme. Alle hadde discman som begynte på lavt volum, men som ble høyere og høyere fordi man måtte overhøre søsken som satt ved siden av, foran eller bak, ja det føltes ut som om de var overalt.
Isboksen lå under setet og ble brukt som oppkastbøtte. Ofte.
I dag skal vi dra hjem. På ettermiddagen. Jeg fester trassmilet på og skal kose meg med utpakking, vasking og oppakking av bilen.. Før jeg stålsetter meg til påskekøen.
Håper hjemreisedagen ble bedre enn fryktet. Og at påsketraffikken ikke var så ille likevel!
SvarSlettKLEM
Lykke til!
SvarSlettEller...du har vel komt deg heim nå!? :)