Egentlig er jeg en dårlig taper. Og vinner. Men for noen år tilbake ble jeg tvunget til å legge av meg dårlig-vinner-og-taper-tendensene. Jeg fikk valget mellom å aldri spille med Bøllepappaen igjen, eller svelge noen store kameler og tape og vinne med samme sinn. Nesten ihvertfall.
Tror jeg får lov til å være bittelitt grinete, men å furte i en halvtime (eller en hel kveld) måtte det bli slutt på. Det samme med hånlig triumfering.
Jeg valgte kamelbiten, og om jeg får si det selv har jeg ikke blitt så verst. Men nå som jeg har vært borte fra Bøllepappaen og sammen med foreldrene og søsknene mine i lang tid har de vekket noe i meg igjen. Urinstinktene.
Yatzy på hytta er en obligatorisk gesjeft, og når man er datter av sin far, og når faren er dårlig vinner, da vekker det noe i en eks-dårligtaper. Ihvertfall når nevnte dårlige vinner, vinner gang på gang. Da nekter jeg å gi meg før jeg også har vunnet.
Jeg vil også triumfere og hovere. Ikke litt, men masse! Men slag etter slag tapte jeg. Men siste runden tapte Vinneren så voldsomt at jeg faktisk godtok at det ikke var jeg som vant. Det viktigste var ikke lenger å vinne, men at Vinneren ikke vant.
Stakkaren fikk ikke yatzy eller bonus en gang. Og da ble det stille gitt!
Det må da vera lov å vera dårlig taper og ein ufyselig vinner? Det er jo halve moroa med å spille. Å triumfere når ein vinner, meiner eg :)
SvarSlettEg er ein veldig dårlig taper. Då eg var lita og tapte mot mine to eldre brødre, gjekk eg alltid ut på badet og grein etterpå. Siden det var brødre - og brødre aldri griner, kunne ikkje eg heller vise at eg grein..
Eg griner ikkje nå lenger, når eg taper. Men blir sur. ;)