Hovedøya

En høstdag i Oktober. Osloferjene var innstilt på vintertid og gikk nesten aldri. En liten båttur ut av byen. Visshet om at du ikke kom deg vekk fra øya på 3 timer fordi det ikke gikk noen båt. Ro.

En høstdag i oktober som ble utnytta til det fulle. To store, med hver sin lille, tok seg en øytur. Hovedøya var vår og nesten bare vår. Tror vi telte rundt 15 på båten. De fleste av passasjerene var voksne damer på norskkurs. Og en mann. Mannen som hoppa av båten, smilende, med armene ut til hver side, uttrykte med glede i stemmen på gebrokkent norsk: "Hør, det er så stille, jeg vil være her, ikke ta meg med tilbake til byen!" Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

En bok: Turguide til øyene. Gratis til og med. En fornøyd jente som rakk gjennom samtlige av de merka severdighetene. Fornøyd fordi hun fikk lest, lært og kost seg underveis. En surere jente som hadde fått litt for lite søvn, men som ikke kunne annet enn å le av hun fornøyde. Og kan man egentlig annet?

Visste dere forresten at Staten tvangsflytta ca 1000 tyskerjenter inn på brakker på Hovedøya i 1945? Eller Statens interneringsleir for kvinner som det så fint het. Og visste dere at Nasjonal Samling hadde ført registre over kvinner med kjønnssykdommer, registre som Helsemyndighetene arva. Hvilket samarbeid! Hvor pålitelige var egentlig de listene mon tro?

Jeg kunne prata om Hovedøya bad, badet der man bada adskilt fordi man var nakne. Der damebadet hadde et gjerde i sjøen for å hindre smugtitting. Gjerde som det gikk an å svømme under... Jeg kunne nevnt kommandantboligen. sjøfolk i karantene, kanonene og krutthusene. Eller klosterruinene! De fantastiske klosterruinene! Det var ved klosterruinene engasjementet til undertegnede blomstret for fullt.

Jeg kunne prata om så mye. Men det mest dekkende er kanskje bare: "Takk for idag." For et privilegium det er å ha en øy alene på en av de fineste høstdagene, og kunne bruke en hel dag på å tusle rundt i løvet.