Folk

Olabuksa, løpetightsen norrønafleecen, bergansjakka, den orange capsen, converseskoa, leopardsilketoppen, de hvite tennissokkene, flanellskjorta, joggeskoa, sandalene, skulderveska.

Folk observert på Gjendebåten. Håper en del av de skifta klær før de begav seg på Besseggen.

Noen har med svigermor på ferie, vi har med surdeigen. Det krever litt det og altså: Mating og lufting og byssing og lulling.

Mannen syns det var en smule risikabelt å ta med Petra til fjells. Hun har jo tross alt rukket å bli 3 måneder gammel, og det ville jo vært synd å kverke henne nå.

Vel, hun lever i beste velgående, fjellufta har gjort henne godt, hun bobler og koser seg. Og når Petra har det bra, har vi det bra.

*Minner

*vedsjauen der jeg og broren min tjente 5 kr timen for å stable ved.
*påskeferier hvor det var så fullt at onkel måtte sove i slagbenken.
*jakten på mobildekning. Alt ble så mye bedre bare man stod på trappa og strakk seg så lang man var mens man veiva med telefonen.
*vinteren jeg endelig klarte å komme opp tekoppheisen på snowboard. Frykten jeg følte da jeg skjønte at jeg måtte komme meg ned igjen.
*påskeskirenn.
*snurredassbeholderen som ble manøvrert ned til grana vi aldri fikk leke ved, for å tømmes.
*jakten på to like gamasjer når alle skulle ut på ski.
*å ligge våken og høre på hva de voksne snakka om.
*gå opp og ned og opp og ned på ski for å frakte alle tingene våre til hytta.
*hopping fra taket.
*bygging av bondegård.
*obligatorisk "nå skal alle puste inn fjellufta" med en gang vi kom ut av bilen.

Er på hytta med alle de gamle minnene. Her hadde vi så og si alle ferier i 15 år. Sikkert 15 år siden jeg har feriert her sist. Føles bra!

Bildet er fra min første tur hit. Noen år siden kan du si.

Rotterace

Fikk meg en helt ny makspuls igår. Var ute og testa de nye joggeskoa mine og var stinn av selvtillit etter å ha fått ros av löplabbetdama for strålende løpestil. Puster og peser meg oppover stien langs elva. Det regner og det er gamle murhus og tegn etter nedlag industri overalt. Veldig fint på dagen, litt skummelt på kvelden. Uansett: Min løpesti.

Og der, i min løpesti, sitter/står det jaggu to rotter og har seg. Rottene hyler gjennom hippetihoppmusikken jeg har på øret for å løpe fortere. Mannerotta stikker av (svin!), mens konerotta blir stående og hyle og hvese tenner mot meg. Jeg vurderer: 1) snu, eller 2) sprette forbi uten å bli rottemat.

Herregud, ny makspuls og hjerte i halsen. Spratt forbi i en durabelig fart. Kom meg opp til runden min. Følte at jeg hadde hovedrollen i en amerikansk film med syltynt plott: Jeg er hun som løper ut langs elva forbi nedlagt industri, innimellom rotter og skit, før jeg kommer frem på toppen der jeg har en nihundremetersrunde jeg løper rundt og rundt og rundt alene. Alt for å kjempe sin livs kamp mot kiloene. Alt stopper opp i det lange dritkjedelige partiet på slutten hvor kiloene har stått stille i en evighet. Jeg må bare må fortsette å løpe med rottene.

Antagelig en terningkast 1-film.

Ei venninne sendte følgende svar på filmidéen min: "Jeg gleder meg til toeren kommer jeg, i den amerikanske filmserien om hun som løper. Da har det blitt boliger på runden hennes og hun løper rundt og rundt i boligfelter mens hun hyler "jeg var her først, det er min runde" mens folka sitter å griller i hagene og himler med øya over hun gærne som alltid løper og løper og løper.

Lettvinte løsninger vi valgte:

a) Istedet for å gå noe sted, kjørte vi til en rasteplass et par mil unna.
b) Istedet for å ha med fiskestenger, tok vi med hyssing og ba ungene lage sine egne stenger. Uten å si noe om at fisken ikke biter på hyssing.

To damer og fire småtasser å¨tur, og det skal vi ha: Vi tok med oss alle jentene, og overlevde med god margin. Riktignok hvis man ser bort i fra at Bittelillebøll holdt på å bli oppspist av knott, toppen på lavvoen bare var sånn passe medgjørlig og puppen min hadde et ublidt møte med en maur.