Veiviseren

Mannen har dumpa meg. Ikke i alle situasjoner heldigvis, men i bilen er jeg degradert. Han har nemlig bestemt at kartlesersilje ikke duger. Ikke det at han har testa det ordentlig i grunn. Eneste vi har kjørt med bilen utenfor kjente veier var i Danmark. Og da måtte jo jeg kjøre. Øvelseskjørersjåføren måtte sitte i passasjersetet og passe på at vi klarte å følge GPS-en. Det klarte han nesten alltid. En god begynnelse.

Men nå er det øvelseskjørersjåføren som sitter bak rattet. Jeg stapper smokker, finner musikk, synger, underholder, følger med i samtlige speil, på øvelseskjørersjåføren sjøl, og selvfølgelig på trafikken. Det er klart. Så nå mener visst øvelseskjørersjåføren at jeg ikke klarer å lese kart i tillegg. Kunne sikkert gjort det jeg. Bare fordi jeg ikke alltid eier retningssans, betyr ikke at jeg ikke alltid finner veien. Det går bare galt når jeg følger hjertet i stedet for kartet. Og det har jeg lært av.

Men øvelseskjørersjåføren har talt. En GPS måtte vi ha. Jeg orka ikke engang engasjere meg, dette skulle han få velge. Og hva var det han falt for? Joda, en GPS hvor Linda Eide fra Norske Attraksjoner kunne lastes ned, lede deg vel hjem, bort eller bare rundt omkring. Og jada, han lasta ned Norske Attraksjoner også, så nå får vi varsel hver gang vi nærmer oss noe spennede som ikke er i guideboka!
Linda lett hengslengt oppå en traktor. Kan sikkert posere på bilen vår jeg og. I joggedressen min. Men garanterer ikke at det ikke blir bulk hvis jeg skal slenge meg oppå. Bildet er frimodig lånt fra internetten.

Hadde øvelseskjørersjåføren spurt, kunne jeg tatt på meg joggebuksa, prata på dialekt og vist veg jeg. Det er klart, den grå joggebuksa mi med minst to X-er og Marinens kompani 4 t-skjorta som jeg har rappa av han, er kanskje ikke like flatterende som Lindas spreke raude grilldress. Men såpass får han tåle syns jeg.


Og bare så det er sagt, så er øvelseskjørersjåføren en utmerket sjåfør. Han har bare ikke lappen. Enda.